
Når nordlyset er sterkest, er signalene bedre, sier Kjetil Eilertsen. Det skjer om natten, ikke om dagen. Et portrett om piano, jam og en mann fra Ris som kom hjem til Arendal.
Klokka er mye. Det er den timen da kjøleskapet durer høyere enn trafikken og gatelysene ikke har noen å lyse for. Det er da Kjetil Eilertsen setter seg til pianoet, noen netter. Han vet ikke alltid hva som vekker ham. «Jeg vet ikke hva jeg våknet av, sikkert av et monster ute på gata eller spøkelser eller noe sånt.»
Tastaturene har fått gjennomgå. «Jeg har slitt ut minst ett keyboard på å spille rett i garage band i mange år, men har også hatt stunder i livet som var så tunge at jeg måtte langt inn i bandlabs for å finne spilleglede, da skrev jeg en sang som heter December. Det var min første piano instrumental.»
Når vi spør om sløret mellom himmel og jord, vil han si det annerledes. «du kan si det heller sånn, at når nordlyset er sterkest så er signalene mye bedre og det er på natten og ikke på dagen.» Nordlyset er bare et bilde på signalene. Så kommer det han vil ha sagt først: «og det man gjør først er å bruke et av produktene vi har utviklet for å starte opp sjakraene og fyre opp alle antennene vi har inni kroppen vår som ligger der og som er der men som ikke virker før du starter dem opp og det gjør disse spesial programmene med lyder og sandbolle og forskjellige hertz.» Så åpner det seg: «Og når antennene er påskrudd så blir forbindelsene tilgjengelige og klokken tre på natten er det greit å bruke tid i bønn og meditasjon og åndsliv og sjelsliv og det er bra for kroppen også og det er derfor mange holder på med dette, sine egne indre reiser.»
«når nordlyset er sterkest så er signalene mye bedre og det er på natten og ikke på dagen.»
Kjetil Eilertsen
Gutten fra Jegerveien
Kjetil er født i 1982 og vokste opp på Ris, i Jegerveien. Det er en vanlig adresse i en vanlig del av verden, og det er kanskje akkurat derfor den betyr noe. Alle som har reist langt, vet at man bærer med seg gata man lærte å sykle i.
Musikken har vært der hele tiden, men grepet kom senere. «Musikken har alltid vært rundt meg, men i 2020 bestemte jeg meg for å ta skikkelig tak i musikk i alt det er, og nå har jeg studert dette i snart syv år, så da er det på tide å skape noe som andre kan ha gleden av.» Han spiller piano og gitar, og i planene teamet hans har skrevet, beskrives han slik: musiker og gitarist, underholder og foredragsholder, en sørlending fra Arendal.
Mellom gutten fra Jegerveien og mannen ved pianoet ligger en verden. Han har levd gjennom 60 land på 44 år. Rundt ti av de årene bodde han utenlands, blant annet i Lima i Peru, før han kom tilbake til Norge i 2020. Musikken drev han ikke med der. «Jeg lagde bare random greier da jeg bodde i Peru, det ble aldri tid til å gjøre noen av de hobbygreiene mine skikkelig da, jeg holdt på med helt andre ting i Peru. Ti år med internasjonal handel, jeg solgte klær til Norge og lekte med shitcoins på fritiden.»
Å komme hjem til et land som har gått videre uten deg, er en historie i seg selv. I 2020 tok han skikkelig tak. Det er der denne delen av livet begynner for alvor.
Svette, jam og nachspiel
Rock and roll er ikke en sjanger for ham. Det er en temperatur. Den finnes i rommet etter konserten, når forsterkeren fortsatt er varm og noen finner fram en gitar.
«Jeg har jammet med mange, og jeg jammer med mange. Jeg glemmer ikke noen av dem. Vi skal jamme igjen.»
Og nachspielene? Har låter blitt til der? «Ja du det skal jeg love deg at de har blitt.»

Når andre beskriver Kjetil, kommer generøsiteten igjen og igjen. En kollega i teamet hans forteller hvordan han plutselig fikk tilbud om å spille på instrumentene i fem minutter, bare fordi Kjetil lurte på om han hadde lyst. Etterpå spurte Kjetil: «Den ble fin den, var det gøy å spille?»
Han spør ikke om det ble riktig, men om det var gøy. Det er jam-filosofi på sitt reneste: Musikk er noe man deler, ikke noe man vokter.
Faktaboks
«Canzer 2»
I 1997 laget Kjetil rånebil-tekno og slapp «en banger som het Canzer 2». Da han flyttet hjem til Norge igjen, var det fortsatt folk som spilte og var glad i den låta. Selv hadde han glemt den for lengst og mistet filene, men fikk den tilbake av en som hadde samlet på den, «og han brukte ikke lang tid på å finne den frem.» «Sånt er hyggelig å oppleve, for jeg er jo en underlig skrue.»
Arendal, en time foran tusen
Arendal er byen der alt begynte. 24. juli 2026 sto han på Teaterplassen under Canal Street og spilte en time foran rundt tusen mennesker. Settlisten besto av ti låter fra albumet «Orange & Black» pluss den uutgitte «All Inclusive». Alle låtene var hans egne.
Slik husker han dagen selv: «Det var en fin soldag med solbriller utepils og stemning. Publikum koste seg, jeg koste meg, og så hadde jeg med meg Bente Holum som kordame på sangen “All Inclusive” fra en EP jeg ikke har fått ut enda som heter a Punks Short Vacation eller noe sånt, og det var et høydepunkt.» Herman Fredrikson hjalp til med CD-salget av Mormors Batterifabrikk 1. Produksjonen, sier han, var «proffe og flinke og snille alle sammen»: de fikk epler, bananer, vannflasker og håndklær «til å tørke de svette fjesene våre i sommervarmen». Festivalsjefen var «utrolig fin person», og rundt henne var det «bra mennesker». «bare gode opplevelser med Canal-Street 2026.»
Han har gitt ut to album under eget navn: «Mormors Batterifabrikk» kom 28. mars 2025, og «Orange & Black» 1. januar 2026. Mange kjenner ham også som Fyrstikken, navnet på YouTube-kanalen hans.
Hvordan er scenen i Arendal for en lokal musiker i dag? «Musikerne er flinke, de trenger bare mer ny sound og gøye instrumenter de kan lage bråk med sånn at hele nabolaget deres rister, og derfor er jeg her nå, for å sørge for at Julen 2026 blir fin for alle kommer til å få instrumenter av meg til Jul i år, det er helt sikkert. Gi barna musikk maskinene å leke med, det kommer de til å sette pris på.»
Arendal er en havneby, og havnebyer har alltid hatt musikk i kjellerne. Det er en scene der man kan stå foran tusen en sommerkveld og spille for ti på en pub i november. Begge deler teller. Kanskje er det den andre som teller mest.
Sju netter uten søvn
Det finnes en historie om Kjetil som nesten høres ut som et sagn. Han satt i sju søvnløse netter og programmerte, slik at venner med laptoper og gamle nettbrett skulle kunne spille på avanserte musikkmaskiner. Det handlet ikke om dyrt utstyr. Det handlet om at de som ikke hadde råd til et studio, også skulle få være med i jammen.
Da han selv konsentrerte seg mer om piano, laget han et rødt scenepiano og kalte det ARENDAL STAGE 6, etter byen der alt begynte. Han ser instrumentene som et resultat av vilje og kjærlighet. Det er det eneste vi skal si om dem her. Dette er ikke en sak om maskiner, men om hvorfor en mann bruker sju netter på å gi andre et instrument.
Da noen foreslo å gi folk en nedstrippet prøveversjon, svarte han kontant: «ikke lag en drittversjon, la de få leke med fullversjonen.» Gospel kaller det nåde: Du får mer enn du har betalt for.
Det er noe gammeldags over det, i ordets beste betydning. Før platebutikkene og strømmetjenestene lærte folk musikk av hverandre. Noen hadde et instrument, og så satt resten rundt. Sju netter med kode er en moderne versjon av det samme: Han lager et sted der flere får plass rundt bålet.
Terapert, repetert og reparert

Fredag 13. november 2026 nådde Kjetil bunnen. Han kalte det selv Rock Bottom. Samme dag startet han Kompani Eilertsen, en kjærlighetsbutikk bygd fordi han og de rundt ham vil verden godt. En uke senere oppsummerte han dagene i én setning: «fra Rock Bottom Friday the 13th til Seven Days Climbing From Rock Bottom. Kjærlighet.»
Vi skal ikke grave i det som skjedde på bunnen. Det er hans, og det får være hans. Når vi spør hva musikken gjør med ham på de tunge dagene, og om terapi er ordet han selv ville brukt, svarer han: «det meste er terapert, repetert og ikke minst reparert. Ifølge veilederen min hos NAV så er jeg reine fenomenet, ifølge han kan jeg knapt bli bedre :D»
«det meste er terapert, repetert og ikke minst reparert.»
Kjetil Eilertsen
Det er her gospel og rock and roll møtes i ett menneske. Rock and roll er svetten, nachspielet og «All Inclusive» foran publikum på Teaterplassen. Gospel er klokka tre, når forbindelsene er tilgjengelige og han bruker tid i bønn og meditasjon.
Når natten kommer igjen
Da en kollega innrømmet at han kunne måle alt i en lydfil, men ikke høre, svarte Kjetil med tre ord: «Jeg har ørene.» Det er kanskje den beste beskrivelsen av ham som finnes. Han har ørene. Han hører det som ikke står i noen måling.

Snart er det natt igjen på Sørlandet. Det er mørkt over Pollen og stille i Jegerveien. Et sted sitter en mann fra Ris som har sett 60 land og kommet hjem, og han legger hendene på tangentene.
Til den som ligger våken akkurat nå, sier han:
«sett deg heller ned med et instrument og spill selv, trykk på knapper og hør på lyder og bare kos deg, så skal du se du blir terapert snart du også :)»
































